Ultrabloggen

Grip dagen

Grip dagen

  • 14.03.2022
  • Aktiv mot kreft
  • Solveig og Anja

Vi skriv no mars månad. Det er komen ei ny stjerne på himmelen. Ein kjær kollega over mange år, måtte gje tapt i kampen mot kreftsjukdom. Ho levde med sjukdom i den tilmålte tida legane gav henne - ni månader.

På nytt får vi ei påminning om kor skjørt livet er. Det er små marginar som skil livet frå døden. Livet set oss på store prøvingar, der vi må finne styrke når vi kjenner oss svake - og det er ein styrke og vise svakheit. 

Med dette som bakteppe for innlegget denne månaden, er det ei viktig påminning for oss sjølve og andre - kvifor ein legg ned mykje tid til fysisk aktivitet og harde treningsøkter. Jo, vi veit, at gjennom eigne erfaringar og forsking omkring emnet, kjenner vi oss sterkare fysisk og psykisk, vi står sterkare mot sjukdom og vi vil tole sjukdom og tøffe behandlingar betre.

Kva har vi gjort sidan sist innlegg? Vi trenar like allsidig som vi har gjort. Dette er viktig for at vi skal halde oss skadefri, samstundes som vi styrkar både store og små muskelgrupper. Vi varierer på intensitet og varigheit. Talet økter ligg på fem-seks i veka. Det er òg viktig å gje kroppen restitusjon. Ein dag med restitusjon kan vere ei to timars økt i klatrehallen på Vie, eller ei økt med yoga. Eller rett og slett avslapping.

Den største skilnaden frå månad til månad vil være lengda på dei lange øktene med joggesko - anten det er utandørs eller på tredemølla på Spenst. Vi vil ha fokus på å auke desse frå månad til månad, og ligg no på 15 km som langøkt. Eit godt bidrag på vegen mot god styrke og oppøving i fart , er å vie tid til intervall-trening. Kvar torsdag følger vi Spenst sin time, med Kristian Tjønneland som stødig og motiverande instruktør. All mogleg takk til hans oppfølging og inspirasjon. Her får vi høve til å bli endå bedre løparar!

Grip dagen, alle der ute - set ikkje noko på vent!

Solveig og Anja spring for Aktiv Mot Kreft i år

Solveig og Anja spring for Aktiv Mot Kreft i år

  • 10.02.2022
  • Aktiv mot kreft
  • Solveig og Anja

Ein viktig motivasjon for å delta i Enivest Sunnfjord Ultra 2022, er at løpet i år skal fronte organisasjonen Aktiv mot kreft. Aktiv mot kreft er ei privat stifting etablert av Helle Andersen og Grete Waitz i 2007.

Først vil vi komme med eit tilbakeblikk. Vi skriv august 2011. Ein stor kul i brystet vert oppdaga hos Solveig. Etter rutinemessige undersøkingar vert det konstatert at kulen er godarta. Solveig pustar letta ut, for turen til Afrika som ho og Anja hadde bestilt gjennom Jarle Trå for å bestige Kilimanjaro kunne gå som planlagt. Kulen gav noko ubehag og smerter, så Solveig ønskte å fjerne han kirurgisk. Legen roa Solveig ned med at det ikkje var naudsynt, men så vart gjort i mars 2012. Standard prosedyre er å ta prøve av vevsmateriale i kulen, og prøvesvaret viste at Solveig hadde cancer mammae. Resten av 2012 vart sett av til brystbevarande kirurgi, åtte cellegiftkurar og fem veker stråling på Haukeland Universtitetssykehus.

Kreft kan ramme ved familiær opphoping, livsstil kan vere risikofaktor, men ofte er det ein ukjent faktor. Sistnemnde faktor var gjeldande i Solveig sitt høve.

Trening og fysisk aktivitet har alltid vore ein sentral del av livet både for Solveig og Anja Lena – men for å kunne stå sterk i den tøffe behandlinga vart det og ein viktig strategi for å halde seg sterk lengst mogleg – ikkje minst i hovudet. Det er ikkje berre at ein sjølv har fått ein alvorleg diagnose, men ein har nære rundt seg som vert ramma. I Solveigs høve var alderen til ungane sju, åtte og 18 år. Etterkvart i behandlinga merka Solveig at det tok meir og meir på kroppen. Frå dag ein var det viktig for henne å vere i aktivitet, og å nytta ulike arenaer for det, på Spenst, fjellturar, skiturar, gåturar med hunden (dersom dagen ikkje var den beste). I denne prosessen var venninna Anja Lena der som ein ubetaleleg støtte og motivator. Mellom anna tok ho med Solveig på eit nytt fjell kvar veke.

-Vi deltok i fleire løp der vi fronta Aktiv mot kreft (Florø Maraton-Rett Vest, Jølster Maraton, Esefjorden Rundt og motbakkeløpet Førde Opp.). Vi samla endåtil inn fleire tusen kroner som skulle gå til å opprette pusterom på sjukehus for kreftsjuke pasientar.

-I denne samanheng har vi ikkje lyst til å fokusere på omgrepet trening, men heller det å vere fysisk aktiv. Vi er ulike, vi har ulikt utgangspunkt og vi toler tøffe behandlingar ulikt. Det er ikkje sjeldan at ein får seinkomplikasjonar (t.d. fatigue) som kan gje avgrensingar for kva ein både orkar og er i stand til. Ei oppmoding til kreftsjuke er å avklare moglegheiter og avgrensingar for fysisk aktivitet med behandlande lege.  Den fysiske aktiviteten vil avhenge av kva type behandling ein får, og vil variere med dagsform og dei ulike fasane i sjukdomsbildet. Mange vil ha ei generell sjukdomskjensle i kroppen under kreftbehandlinga, og det er det viktig å ta omsyn til. 

Tida går og dette er no ti år sidan. Korleis har denne tida vore? Oppfølginga frå helsevesenet har vore grundig og fram til no har det ikkje vore teikn til tilbakefall av sjukdom. Den første tida etter behandling var noko prega av ulike betennelsestilstandar på ulike stader på kroppen. Desse gav seg etterkvart. Det livet vi kjenner innanfor trening og fysisk aktivitet har vi halde på med i same takt, og vi har etterkvart utfordra oss på endå fleire arenaer. For oss handlar det om å investere i fysisk og psykisk styrke som gjev oss eit godt overskot og som bidreg til god helse. Ein vil i tillegg stå sterkare den dagen sjukdom rår. Vi håper at dette kan vere ein motivasjon til dei som anten er ramma av kreftsjukdom eller har ein kronisk sjukdom, der fysisk aktivitet vil kunne bidra til å kjenne seg sterkare – eller gjere dagen betre.

I tida framover vil vi fortelje om våre førebuingar fram mot 9. juli i form tekst og bilete. I stor grad fortset vi treningane våre med same intensitet og styrke, men utover våren vert fokuset lagt på talet kilometer med joggesko. Inntil vidare – ha ei god tren

Enivest Sunnfjord Ultra dukket opp som en ren tilfeldighet

Enivest Sunnfjord Ultra dukket opp som en ren tilfeldighet

  • 30.01.2022
  • Aktiv mot kreft
  • Ole Arild Fosmo

Mitt navn er Ole Arild Fosmo. Jeg er fra og bor på Østre Toten, er snart 67 år gammel, og har fortsatt stor glede av både ultraarrangementer og inn i mellom til dels mye trening. Enivest Sunnfjord Ultra dukket opp som en ren tilfeldighet, men løypa, lankene rundt og samarbeidet med Aktiv Mot Kreft gav meg en godfølelse.

Så jeg snakka litt med Terje og sa ja til å delta. Her er min bakgrunnshistorie for at jeg vil være med, ikke bare for å delta, men også for å bidra til arbeidet som Aktiv mot kreft gjør.

Jeg har kreft, etter tilbakefall vinteren 2020 klassifisert som uhelbredelig uten at tidsperspektivet nødvendigvis er det jeg må kalle dårlig. Det jeg har fått er en sjelden undergruppe av GIST - gastrointestinal stromal tumor, det vil si kreft i bukhule/tynntarm. Enn så lenge holdes den svært godt i sjakk av Glivec, den i praksis eneste medisin som finnes. Den vil en gang slutte å virke, men det er den gangen.

I hverdagen var valget enkelt. Vi, for kreft rammer også alle nærstående, vil leve uten at mørke skyer skal dominere. Vi vet også at  på mange måter har jeg alt fått snart tre år på overtid. De fleste behandlerne i akuttfasen i mai 2019 trodde ikke at jeg ville overleve.

Jeg gjorde som alle sa, og årsaken var først og fremst at jeg var i svært god fysisk form. Så ja, jeg vet til fulle hva fysisk trening, det å røre på seg, kan bety, uten at alle må ta det så langt ut som jeg gjorde da. Alt hjelper uansett. Starten på det hele var i Sør-Libanon i mai 2019. Jeg er veteran fra UNIFIL og endelig ble det en mulighet for gjensynstur med hva mange av oss mener er vårt andre hjemland. Endelig, for da kunne både ektefelle, junior og svigerdatter tas med og få se hvor jeg hadde tjenestegjort.

Alt var bare så flott til det endret seg natt til 17 mai. Jeg ble uvel utover dagen den 16., men var sikker på at det skyldtes varmen og for mye sol i løpet av dagen. Jeg hadde ingen forvarsler på at noe kunne være galt, så dette var mest jeg var vant til, som en vanlig
magesjau. Utover kvelden og natten ble jeg virkelig dårlig med oppkastsjauer hele tiden. Alt som ble forsøkt drukket og svelget kom rett opp igjen, så om morgenen fikk en medreisende som var intensivsykepleier fatt i Louis, vår libanesiske reiseleder som både snakker og skriver flytende norsk.

Louis har et utrolig nettverk og fikk først tak i privatlegen til den indiske bataljonssjefen. Det første han gjorde var å sette intravenøst, for som jeg fikk vite etterpå var han alvorlig redd for at jeg var så dehydrert at jeg ville falle i ett koma de ikke ville få meg ut av. De neste fire døgnene fikk jeg til sammen over 100 liter væske. 

Diagnosen var uklar, men som legen sa: «Det er noe på venstre side i magen. Du må til et sykehus som har utstyret for å fastslå hva det er.» Neste problem var faktisk alarmsentralen til forsikringsselskapet i Norge. De ville bare avvise meg, for forsikringen dekket ikke området vi var i. Det tok sin tid, men til slutt ble det avklart at forsikringen gjaldt. Da gikk det med lokal ambulanse og blålys til Saida og Hahmoud Hospital, et privat sykehus i stjerneklasse hvor Louis tilfeldigvis kjente den ene av de to brødrene som eier det og fikk avklart så de var klare til å undersøke meg.