Enivest Sunnfjord Ultra dukket opp som en ren tilfeldighet

Mitt navn er Ole Arild Fosmo. Jeg er fra og bor på Østre Toten, er snart 67 år gammel, og har fortsatt stor glede av både ultraarrangementer og inn i mellom til dels mye trening. Enivest Sunnfjord Ultra dukket opp som en ren tilfeldighet, men løypa, lankene rundt og samarbeidet med Aktiv Mot Kreft gav meg en godfølelse.

Så jeg snakka litt med Terje og sa ja til å delta. Her er min bakgrunnshistorie for at jeg vil være med, ikke bare for å delta, men også for å bidra til arbeidet som Aktiv mot kreft gjør.

Jeg har kreft, etter tilbakefall vinteren 2020 klassifisert som uhelbredelig uten at tidsperspektivet nødvendigvis er det jeg må kalle dårlig. Det jeg har fått er en sjelden undergruppe av GIST - gastrointestinal stromal tumor, det vil si kreft i bukhule/tynntarm. Enn så lenge holdes den svært godt i sjakk av Glivec, den i praksis eneste medisin som finnes. Den vil en gang slutte å virke, men det er den gangen.

I hverdagen var valget enkelt. Vi, for kreft rammer også alle nærstående, vil leve uten at mørke skyer skal dominere. Vi vet også at  på mange måter har jeg alt fått snart tre år på overtid. De fleste behandlerne i akuttfasen i mai 2019 trodde ikke at jeg ville overleve.

Jeg gjorde som alle sa, og årsaken var først og fremst at jeg var i svært god fysisk form. Så ja, jeg vet til fulle hva fysisk trening, det å røre på seg, kan bety, uten at alle må ta det så langt ut som jeg gjorde da. Alt hjelper uansett. Starten på det hele var i Sør-Libanon i mai 2019. Jeg er veteran fra UNIFIL og endelig ble det en mulighet for gjensynstur med hva mange av oss mener er vårt andre hjemland. Endelig, for da kunne både ektefelle, junior og svigerdatter tas med og få se hvor jeg hadde tjenestegjort.

Alt var bare så flott til det endret seg natt til 17 mai. Jeg ble uvel utover dagen den 16., men var sikker på at det skyldtes varmen og for mye sol i løpet av dagen. Jeg hadde ingen forvarsler på at noe kunne være galt, så dette var mest jeg var vant til, som en vanlig
magesjau. Utover kvelden og natten ble jeg virkelig dårlig med oppkastsjauer hele tiden. Alt som ble forsøkt drukket og svelget kom rett opp igjen, så om morgenen fikk en medreisende som var intensivsykepleier fatt i Louis, vår libanesiske reiseleder som både snakker og skriver flytende norsk.

Louis har et utrolig nettverk og fikk først tak i privatlegen til den indiske bataljonssjefen. Det første han gjorde var å sette intravenøst, for som jeg fikk vite etterpå var han alvorlig redd for at jeg var så dehydrert at jeg ville falle i ett koma de ikke ville få meg ut av. De neste fire døgnene fikk jeg til sammen over 100 liter væske. 

Diagnosen var uklar, men som legen sa: «Det er noe på venstre side i magen. Du må til et sykehus som har utstyret for å fastslå hva det er.» Neste problem var faktisk alarmsentralen til forsikringsselskapet i Norge. De ville bare avvise meg, for forsikringen dekket ikke området vi var i. Det tok sin tid, men til slutt ble det avklart at forsikringen gjaldt. Da gikk det med lokal ambulanse og blålys til Saida og Hahmoud Hospital, et privat sykehus i stjerneklasse hvor Louis tilfeldigvis kjente den ene av de to brødrene som eier det og fikk avklart så de var klare til å undersøke meg.